Vår tid på Sabang begynner å renne ut og i går var det tid for å si "hade bra" både til lærere og studenter. Vi ble hentet halv ti av vår tålmodige sjåfør Ellie som kjørte oss til Gapang. Der ble vi møtt av alle studentene. De var som vanlig veldig glade for å se oss, og vi fikk alle gaver fra våre "kontakt studenter".

 Når alle var ankommet satt vi oss ned på festteppe/bønneteppe/spiseteppe. Akkurat hva slags teppe det er, er vi litt usikre på, men de bruker det til litt av hvert. Når underlaget under teppe er av stein og røtter sier det seg selv at det ikke var direkte behagelig å sitte på. Men med god underholding av lærere og studenter glemte vi at vi ikke satt så godt.

Det ble holdt flere fine taler og etterhvert ble også gitaren funnet frem og de sang noen fine indonesiske sanger for oss. Tror det var flere av oss som ble litt blanke i øynene. Siden Linda er så god i engelsk var det hun som fikk den store æren av å holde talen fra oss. Vi hadde også med oss gaver med et norsk preg.

Vår sjåfør Ellie med sin nye t-skjorte

Vi fikk en avskjedsgave fra skolen og en diplom på at vi har vært på zero point kilometer.

Etter taler ville vi at de indonesiske studentene skulle delta i såkalt norske konkurranser. Her hadde vi "potetløp" men byttet ut potetene med sjokoladekuler. Og tilslutt en ballonglek. Vinnerne mottok fine diplomer som vi hadde laget.

Potetløp

Utdeling av diplomer


 

Etter litt konkurranser og sang sa vi farvel med alle. Vi stilte oss på rekke og rad, og fikk hadekos av alle studentene. Denne dagen ble en fin avslutning for vår reise i Indonesia.

For noen dager siden var vi på besøk på et puskesmas her på Sabang. Et Puskesmas er et helsesenter som ikke kan sammelignes med noe vi har i Norge eller Danmark. Er du syk kan du komme hit med dine plager og få gratis helsehjelp som også inkluderer gratis medisiner. Hvis en pasient feks kommer inn dehydrert kan de få helsehjelp her, da de også kan være her om natten, slik at de slipper å bli lagt inn på sykehuset. Her kommer også gravide kvinner for kontroller og forløsninger. Det er også egne avdeliger for barn og eldre.

Her er vi alle samlet utenfor et av Puskesmasene på Sabang.

Her blir et barn veid på helsestasjonen.

Medikamentkontoll utført av sykepleier.

 Dette er fødestuen hvor de normale fødslene finner sted. Kontrastene fra fødestuene hjemme er store!!

På alle Puskesmas jobber det også en tannlege.

Samme dag var vi også innom Sabangs største sykehus, noe som var en spesiell opplevelse og ga mange inntrykk.

Behandlingene på sykehuset er også gratis for alle, men dette sykehuset har i tillegg en såkalt VIP avdeling. Denne avdelingen er inndelt i kun enerom, i motsettning til resten av sykehuset. VIP avdelingen er laget for de rike, fordi her koster det penger per liggedøgn. Vi spurte nyskjerrig tolken vår om hvor mye dette kostet og fikk vite at det kostet 100.000 rupiah (65 kr) per døgn, noe som er mye penger her, da en normal månedslønn her er 1.000.000 rupiah (650 kr). For oss er dette småpenger, men etter å oppholdt oss her i 1 mnd, forstår vi at dette er mye penger for en arbeidende familieforsørger. Vi fikk komme inn å se på et VIP rom og de ser ut som et vanlig rom slik vi er vant til på sykehusene i Norge og Danmark.

En Indonesisk ambulanse.

Her vasker kirurgene seg før inngrepene blir gjennomført på operasjonsstuen. Vi er alle enige om at dette er den drøyeste forskjellen vi har sett i forhold til helsevesenet hjemme. Her sto oppvasken fra matpausen, en kakkerlakk lå død på såpen og på samme benk lå det sterile utstyret. Vi ser store forskjeller utifra egne erfaringer vi har gjort oss i sykehuspraksis hjemme.

 Selve operasjonssalen ser OK ut, men vi reagerte på at det var fri passasje for oss inn der, noe som ikke er aktuelt i Norge.

 Ved siden av det sterile utstyret sto det en spennende boks. Denne innholdt en tumor abdomen (mage svulst) som veide 5.1 kg. Logisk nok fanget denne vår oppmerksomhet, da dette er noe vi aldri har sett på nært hold. Noen kriblet i fingrene i ønske om å åpne denne boksen, for å ta på den, men den forble uåpnet.

 Dette er akuttmottaket hvor de aller sykeste pasientene også ligger til overvåkning.

Under besøket på sykehuset ble vi spurt av de ansatte om vi syntes det var store forskjeller fra sykehusene i Norge og Danmark. Dette var vi alle enige om at det er! Selv om det er veldig store forskjeller fortalte vi om bakdeler vi har i Norge og Danmark, og at de er heldige som har gratis helsehjelp her på Sabang. Utifra landets ressurser og økonomi gjør de det beste ut av det de har. Noe vi passet på å fortelle dem. Samtidlig er Puskesmas et veldig bra tilbud, som kunne passet i Norge og Danmark også.

 Etter oppholdet her i Indonseia har vi gjort oss tanker og oppdagleser som vi vil ta med oss hjem, som vi evt kan bruke til å påvirke helsenorge. Som hint/ innspill som Norge og Danmark kan lære noe av. Uansett hvor store forskjellene er, så kan vi altid lære noe av de.

Fra 12. til 17. mars var vi i Calang sammen med studentene som går 3.året på AKIS. Vi er delt inn i grupper sammen med de indonesiske studentene, hvor vi denne uken fulgte deres timeplan. Formålet med oppholdet i Calang var å kartlegge ved hjelp av spørreskjemaer, helsetilstanden til lokalbefolkningen i landsbyene. Da alle spørreskjemaene var besvart, ble disse satt inn i grafer og tabeller, for så å bli presentert på det lokale samlingshuset i landsbyen for landsbylederen og de som ønsket å høre. For å kalle inn til dette møtet satte landsbylederen opp flere STORE megafoner, for så å utlyse at møtet skulle holdes.

Dette møtet ble selvfølgelig holdt på indonesisk. Vi fikk på forhånd utdelt presentasjonen av helsetilstanden i landsbyen, hvor vi studentene fra skandinavia presenterte oss, for så å fortelle noen setninger på indonesisk om resultatet fra datasamlingen. Vi er litt usikre på om befolkningen forstod hva vi sa, men de klappet for oss, og vi sier oss fornøyde med det:)

Resultatene av datasamlingen ble diskutert, og studentene lyttet med respekt til befolkningen som kom med forslag til tiltak, slik at helsetilstanden kunne forbedres. Det var ulike helseproblem som ble tatt opp fra landsby til landsby. De største helseproblemene i Calang var blant annet Malaria, hypertensjon, luftveisinfeksjoner, gastroenteritt og tannhelseproblemer.

Studentene, i samråd med leder for landsbyen, avtalte nytt møte hvor studentene skulle undervise befolkningen i de ulike sykdommene, og informere om forebygging og behandling knyttet til dette. Dette møtet fikk vi dessverre ikke vært med på, da vi reiste tilbake til Sabang 17. mars.

I løpet av oppholdet var vi også med 3.års studentene ved AKIS på barnehager og barneskoler for å undervise i håndhygiene og tannhelse. Under denne presentasjonen snakket vi også litt indonesisk hver. Vi kan oppsummere med at dette var en svært lærerik, men varm, uke for oss alle.

Det lokale toalettet i landsbyen (et luksustoalett i forhold til toalettene de har inne/ på utsiden av huset).

Uansett hvilken stand husene til familiene vi besøkte var i, stod det alltid en antenne i hagen.

Indonesisk stilasje.

Ødeleggelser etter tsunamien i 2004.

Her er vi i lokalavisen. På bilde: Helle, Anne Kilma og Michella.

Etter en uke i Sabang går nå turen til Calang. Åtte trøtte studenter stod tidlig opp for å ta båten over til Banda Aceh. Fra Banda Aceh til Calang tar det ca fire timer, og vi ble kjørt med vår privatbil. Før vi startet den lange turen feiret vi med pizza på pizzahut! Mmmm! (Bestilte to stykk pizza hver).

Da vi endelig kom fram ble vi møtt av politimesteren i landsbyen, lederene fra de forskjellige landsbyene, sjefen for militærleieren og sjefen for Calang.

Fra venstre: Sjefen for militærleiren, Ayuib (en av AKIS lærerene), sjefen for Calang og politimesteren.


Jentene som gleder seg til å komme på hotellet!

Bak fra venstre: Anne Karin, Irene, Hilde, Gro-Elin, Michella og Linda.

Foran: Anne Kilma

Mens de andre AKIS studentene skulle sove ute i landsbyen sammen med familier, skulle vi andre få sove på hotell. Vi var ganske spente på hvordan standarden var, og vi ble veldig positivt overrasket! :D

AIRCONDITION!!!

I 2004 utryddet tsunamien hele byen Calang og bare 30% av befolkningen overlevde. Calang har i dag ca. 12.000 innbyggere og vi er spente på å se hvordan de har bygd opp byen igjen.

I helgen dro vi til Rubiah Island for å snorkle, etter å ha fått tips fra flere om at dette var et supert sted for akkurat det. Noe vi så oss enige i ganske fort! For noen av oss var dette første gangen vi snorklet, mens andre hadde snorklet før. Uansett så fikk vi se et utrolig dyreliv under vannet og fisker i alle regnbuens farger! Vi fikk også sett Nemo (klovnefisk)! Rundt Rubiah Island har det vært utrolige korallrev før, men etter tsunamien er det meste av dette revet desverre borte.

Før vi snorklet  var vi også innom Zero Point of Indonesia, som er det nordligste punktet i Indonesia. Her var det satt opp et monument og litt informasjon rundt Zero Point. Her var det også både apekatter og villsvin!

Denne dagen var veldig bra:)

De siste dagene har vi vært ute i landsbyene på Sabang og tatt for oss ulike helseproblemer hos de eldre. Man kan trygt si at tannhelsen i Indonesia er noe annerledes enn tannhelsen i Norge. De fleste eldre har kun få tenner igjen, og jeg har enda ikke møtt noen med protese (gebiss). Karies (hull) blir ikke behandlet, og tannen trekkes når karies har fått lov til å utvikle seg lenge nok. 

Hos en pasient fikk vi vite at hun aldri hadde pusset tennene med tannbørste, kun fingre. Det hadde naturlig nok samlet seg opp en del plakk (bakteriebelegg) som spyttet hadde forkalket til tannstein. Ubehandlet tannstein kan føre til gingivitt (tannkjøttsbetennelse). Jeg kan tenke meg at pasienten hadde grav gingivitt (alvorlig tannkjøttsbetennelse), som igjen kan føre til periodontitt (kronisk betennelse i tannens feste, som ofte omtales som pyrea). Pasientens tenner var relativt mobile, og dette er et typisk tegn på periodontitt.

Pasienten hadde begrenset bevegelsesevne grunnet slag, og datteren hennes tok seg av morgenstellet. Jeg viste datteren hvordan man skal pusse pasientens tenner, og at de bør pusses hver morgen og kveld. Dette for at datteren kan implemetere gode vaner hos seg selv og sine barn, ettersom pasientens tenner muligens snart kan anses som tapt.

Jeg ville også at pasienten skulle få bedre velvære, som igjen skaper bedre livskvalitet.

Her ser man at tannsteinen dekker samtlige av tennenes flater.

Efter en oplevelsesrig dag i landsbyen fortalte vores tolk Gloria, at vi var inviteret ud at spise af Mrs. Suwarni, som er rektor på skolen. Vi havde brug for lidt søvn og fik os en powernap inden vi gjorde os klar til at tage ind til byen.  Vi tog alle det fineste tøj på vi havde med og vi havde ikke følt os flottere i lang tid. Kjoler, smykker, make-up og perfume ? 8 prinsesser!

Bagerst fra venstre: Anne-Karin, Linda, Silje, Gro-Elin og Hilde. Forrest: Irene, Anne Kilma og Michella.

Ellie, vores chauffør, hentede os i skolens bus. Vi hentede herefter Mrs. Suwarni hjemme ved hende. Hun var fin festklædt. Ved turistparadiset i Sabang, Freddie?s, hentede vi Helle. I bussen snakkede og grinte (Til norske læsere: ler) vi en masse. Vi vidste ikke hvor vi skulle hen, men vi kørte op af et højt, højt bjerg. Der var så flot en udsigt over hele Sabang by. Der er meget flot natur i Sabang. Desværre var der for mørkt til at vi kunne tage gode billeder. Vi kommer op til et flot og oplyst hotel med meget marmor. Det var Sabang Hill vi var kommet til.

Gloria, Ayuib og nogen af lærerne fra skolen mødte os der.  Der var dækket bord udenfor under halvtag med vandflaske med det altid tilhørende sugerør. Mrs. Suwarni guider os hen til et bord på en terrasse. Det var Sabangs borgmester vi skulle hilse på. Vi hilste alle som vi havde lært var høfligt hernede. Mrs. Suwarni lader til at være en respektfuld og myndig dame, med ordet i sin magt. Samtidig er hun meget omsorgsfuld kvinde og ønsker at vi har det så godt som muligt.
Da vi sad ved bordet var der, som altid, stor ?fotosession?. Tror Indoneserne elsker billeder. Der blev taget så mange billeder. Vi fik serveret Nasi Goreng, som en ristet ris. Tror der er en slags krydderi i. Det smagte vist os alle ? hvilket kan være en udfordring J

Da vi havde spist inviterede Mrs. Suwarni os på Karaoke. Hun lagde selvfølgelig ud med at synge en indonesisk sang.

Mrs. Suwarni i pink og søde Gloria i turkis ;)


 Vi dansede og grinte (ler) en masse. Vi havde flere fællessange og soloer på både indonesisk og engelsk. Vi sang ABBA og Aqua og en masse ukendte Indonesiske sange. Det var en aften med masser af sang, grin, latter og god stemning. Mrs. Suwarni er en meget festlig kvinde. Vi havde en rigtig dejlig dag og aften med gode oplevelser.

Helle på solo med støtte fra Gloria.

Gro-Elin og Silje - sikkert på indonesisk.

De to siste dagene har vi vært med studentene ved AKIS ut til landsbygda for å samle inn data om geriatriske pasienter på Sabang. For å komme oss dit har vi sittet på med studentene`s scootere. Her på Sabang er det kun lov til å sitte to stykk på en moped. Vi var vel alle redde med en gang, men dette gikk greit etter hvert! Noen av oss fikk hjelmer...(unnskyld Gry, men vi måtte ta oss fram på en måte).

Et av hovedkryssene på Sabang.





 Silje og en AKIS student.



Hilde og Irene holder seg godt fast på mopedene!



Det å besøke de eldre i landsbyen er svært annerledes enn det vi er vant med i Norge og i Danmark. Da vi går inn tar vi av oss skoene på utsiden og hilser på de eldre på en tradisjonell måte. Dette gjør vi ved å ta de i begge hendene, legge pannen ned på håndflaten deres og ta hendene mot brystet. Etter dette legger de fram et teppe på gulvet der vi kan sitte. Noen av dem tar frem finserviset og serverer oss veldig søt te og kaker. Det er studentene fra AKIS som utfører undersøkelsene, da beboerene snakker veldig dårlig engelsk (eller ikke snakker engelsk i det hele tatt). AKIS studentene prøver å oversette noe av det som blir sagt, men det er ikke alltid budskapet når frem grunnet kommunikasjonsproblemer.





Slik ser de fleste husene vi besøker ut.

 

 Her samler vi inn data om de geriatriske beboerene sammen med AKIS studentene.

Hilde sammen med en familie i landsbyen.

Irene sammen med en familie i landsbyen.

Anne Kilma ute i landsbyen

Anne Karin og Gro-Elin ute i landsbyen


De eldre pasientene tror også at vi Norske og Danske studenter er leger, og de tror ikke på at vi studerer til å bli sykepleiere og tannpleier. Det var et tilfelle der han ene beboeren hentet resepten sin og mente at vi skulle hente ut nye medisiner til han.

I går kveld observerte Gro-Elin, Linda og Michella en diger kakkerlakk på rommet sitt, og jakten på krypet satte i gang! Målet var å fange den levende for så å hive den ut, da vi har hørt at man aldri skal drepe en kakkerlakk inne. Da kommer visst hele familien på besøk, og det ville vi absolutt ikke!

Etter å ha desorientert den med litt kraftig indonesisk myggspray fikk Linda fanget den med en nuddelkopp og lirket et ark under den, slik at vi dro den ut.

Linda, Gro-Elin og kakkerlakken under nuddelboksen. Krypet forsvant til slutt og alle kunne sove godt:)

I to dager har vi hatt undervisning sammen med studentene her på skolen, gått igjennom skjemaer og hvordan vi skal fylle ut de. Hvordan vi skal gå frem når vi skal snakke med beboerne i landsbyene, og hvordan vi skal få frem den informasjonen vi behøver for å lage oversiktene som skal presenteres senere. Skal kartlegge helsesituasjonen og se på ulike helseproblemer, og se på hvilke som skal prioriteres, finne tiltak og komme forslag på det i samarbeid med landsbyens overhode. Er delt inn i grupper med studentene her, og kommunikasjonen går på engelsk med kroppsspråk som ekstra hjelpemiddel. I morgen skal vi ut i landsbyene og vi er veldig spente på hvordan det vil bli, mange inntrykk og tanker må vi nok regne med, men også mange minner som vi vil ha med oss i lang tid fremover. Hilste på Ayiub i dag og det var artig å høre en som snakket norsk med oss, og han hadde en del av undervisningen.

Ellers har vi vært en tur på markedet og handlet inn litt frukt, vann og snacks, da ikke allle blir mette av maten som vi får utdelt her er greit å et ekstra lager å ta av :) Mye latter og morro fyller dagene våre og vi har det fint sammen, og vi er en sammensveiset gjeng, som er klare for oppdrag og utfordringer.

Michella, Anne Kilma og de lokale studentene på AKIS.

Linda, Anne Karin og Gro-Elin presenterer seg selv sammen med sin studentgruppe!

Silje, Hilde og Irene med sin gruppe

OBS: Datoen på bildene stemmer ikke som dere sikkert skjønner:)